Nyheter og aktuelt

---

Spørsmålet ovenfor kommer til å bli stilt når Ida Hauge Dignes og Marianne Knudsen spiller inn podkasten «Hemma», som skal ta for seg likestilling og rettigheter, samt små og store hverdagslige hendelser. Første episode kan høres på fra tirsdag 3. desember, som også er FNs for funksjonshemmede.

Dignes og Knutsen er begge med i Norges Handikapforbunds Ungdom (forkortet NHFU), der Marianne er nestleder og Ida er styremedlem. Søndag var duoen på utestedet Skatten i Oslo, hvor de tilstedeværende fikk høre et utdrag fra første episode. – Vi ville ikke at det skulle være en diagnosepodkast. Vi skal kunne prate om alt fra homoterapi til valget i USA og yoga. Vi har et ønske om at det skal være folkelig podkast, også blander vi inn litt likestillings- og rettighetskamp, diskusjoner og diskriminering. Men uten at vi skal lære lytterne hvordan likestilling fungerer, sier Marianne Knutsen til Handikapnytt.

Dignes og Knutsen håper at podkasten kan bidra til at flere kan forstå hvordan det er å leve med en funksjonsnedsettelse, og at man får innsikt i kampen som kjempes mot diskriminering. – Jeg håper at vi ved å fortelle om det til de som ikke vet noe om vår kamp, kommer til å skjønne mer om hvem vi er, hva vi holder på med og hvilken kamp vi står oppe i, sier Dignes. Men det skal ikke skje ved hjelp av formanende prekener. – Jeg tror det er enklere å skjønne ting når det sies med humor. At det blir mye lettere da. Knutsen legger til: – Her har vi blanding. Vi har humor, seriøsitet, engasjement og sinne. I tillegg kommer vi til å ha med såre, personlige ting. Dette er en hverdagspodkast som skal være upolert.

Publisert av: Anders Teslo

Skal tvang mot utviklingshemmede være utillatelig? Tvangsbegrensningsloven legger opp til juridisk detaljstyring av personell og brukere i omsorgen for mennesker med utviklingshemming? Å bruke argumentet om at «tvang» er utillatelig, kan bli en sovepute for initiativløse ansatte i boliger og institusjoner.

(Denne kronikken er skrevet av Bjørn Einar Nielssen, radiolog ved Avdeling for bildediagnostikk ved Sykehuset Østfold)  Tilbudet til  mennesker med utviklingshemning har lenge vært i stadig endring, og HVPU- reformen i 1991 var en milepæl. Det har vært lagt stor vekt på «normalisering» av disse menneskenes liv. Ivaretaking av rettssikkerhet og vern mot overgrep har blitt veldig sentralt, noe som har banet vei for et stadig mer detaljert og kontrollerende regelverk, med lover og forskrifter som i detalj angir hva som er lov til å gjøre – og hva som må anses som ulovlig «maktbruk» og «tvang» i forhold til mennesker med sk utviklingshemning. Norsk offentlig utredning (NOU) 2019:14, med høringsfrist 16. desember i år, har arbeidstittel «Tvangsbegrensningsloven». Denne NOU-en favner virkeområdet for fire eksisterende lover; psykisk helsevern, rus, demens og psykisk utviklingshemming. Loven tar for seg alle aspekter av tvangsbegrepet, både historisk og i dagens situasjon i en rekke land. NOU-en er på over 800 sider, og det er nok få, bortsett fra forfatterne, som har lest hele dokumentet. Det primære premisset er at tvang, definert som «overvinning av motstand», er et onde som i utgangspunktet må være siste utvei, og begrenses i den grad det er mulig. Dette ser i NOU-en ut til å gjelde enhver form for tvang, fra beltelegging og isolasjon i tungpsykiatri til små grep for å løse atferdsmessige problemer eller praktiske utfordringer innen omsorg for psykisk utviklingshemming. NOU-en presiserer også at «overvinning av motstand» skal forbys i opplæringssituasjoner. Paragraf 6.6 i lovforslaget forbyr bruk av tvang i opplærings- eller treningstiltak. En avveiing som i liten grad kommer frem i denne utredningen, er hva som er riktig å overtale eller presse, altså «tvinge», en psykisk utviklingshemmet beboer til fordi det vil gagne ham eller henne på lengre sikt. Her har utrederne lagt opp til et intensivt og detaljert kontrollregime. Dette regimet har som premiss at vernepleiere og annet personell i boliger må ses på med mistillit, og at ethvert tiltak i bolig som på noen måte påvirker beboerens handlingsrom eller medfører at han/hun må gjøre ting vedkommende ikke ønsker, skal vurderes med skepsis og generelt godkjennes av jurister og andre fagfolk hos en nemnd eller av fylkesmannen. Tilliten til at ansatte har kompetanse, etisk innsikt og sunn fornuft, er liten. 

Løsninger som mange ville anse som åpenbart fornuftige og kloke, kan i denne settingen bli gjenstand for lange og kompliserte juridiske utredninger hos en instans som ikke en gang har sett mennesket saken handler om. Frykten for å forårsake et avvik i forhold til lover og forskrifter, kan medføre at personalet som jobber med mennesker med psykisk utviklingshemning velger passivitet som det sikreste alternativ; da kan man i alle fall ikke bli tatt for å ha gjort noe.

Det primære premisset er at tvang, definert som «overvinning av motstand», er et onde som i utgangspunktet må være siste utvei, og begrenses i den grad det er mulig. Dette ser i NOU-en ut til å gjelde enhver form for tvang, fra beltelegging og isolasjon i tungpsykiatri til små grep for å løse atferdsmessige problemer eller praktiske utfordringer innen omsorg for utviklingshemming. NOU-en presiserer også at «overvinning av motstand» skal forbys i opplæringssituasjoner. Paragraf 6.6 i lovforslaget forbyr bruk av tvang i opplærings- eller treningstiltak. En avveiing som i liten grad kommer frem i denne utredningen, er hva som er riktig å overtale eller presse, altså «tvinge», en utviklingshemmet beboer til fordi det vil gagne ham eller henne på lengre sikt. Her har utrederne lagt opp til et intensivt og detaljert kontrollregime. Dette regimet har som premiss at vernepleiere og annet personell i boliger må ses på med mistillit, og at ethvert tiltak i bolig som på noen måte påvirker beboerens handlingsrom eller medfører at han/hun må gjøre ting vedkommende ikke ønsker, skal vurderes med skepsis og generelt godkjennes av jurister og andre fagfolk hos en nemnd eller av fylkesmannen. Tilliten til at ansatte har kompetanse, etisk innsikt og sunn fornuft, er liten.

 Løsninger som mange ville anse som åpenbart fornuftige og kloke, kan i denne settingen bli gjenstand for lange og kompliserte juridiske utredninger hos en instans som ikke en gang har sett mennesket saken handler om. Frykten for å forårsake et avvik i forhold til lover og forskrifter, kan medføre at personalet som jobber med mennesker med  utviklingshemning velger passivitet som det sikreste alternativ; da kan man i alle fall ikke bli tatt for å ha gjort noe. Det finnes eksempler på at mennesker med utviklingshemming har gått til grunne fordi de ikke skulle «tvinges» til noe: En mulig skjebne er et liv i passivitet med cola, røyk, alkohol, potetgull og en tidlig død”.

Hele saken kan leses på dagens medisin.no

Postet av Birgitte Falck-Jørgensen, 25. november2019

Feil om bruk av assistenter i spesialundervisning. Det er ikke riktig – som det ble hevdet i et innlegg på Handikapnytt.no – at det ikke skal kunne brukes assistenter i mer enn 20 prosent av spesialundervisningen, skriver statssekretær Julie Midtgarden Remen (H) i dette innlegget.

Vi skal ha en barnehage og skole der alle får et inkluderende og tilpasset pedagogisk tilbud. Dette gir det beste utgangspunktet for utvikling, læring, mestring og trivsel. Alle skal ha like muligheter til å lykkes uavhengig av bakgrunn, kjønn og forutsetninger. Barn og familier som er avhengig av støtte fra flere tjenester, skal oppleve at tjenestene samarbeider godt. Derfor har regjeringen nå lagt fram en stortingsmelding om tidlig innsats og inkluderende fellesskap. På Handikapnytt.no 20. november, har Nina Bakkefjord et innlegg om den nye stortingsmeldingen. 

Som Bakkefjord, er jeg også svært opptatt av at vi må ta godt vare på barna med store helseutfordringer og behov for sammensatte tjenester. I innlegget skriver Bakkefjord at regjeringen varsler at det ikke skal kunne brukes assistenter i mer enn 20 prosent av spesialundervisningen. Dette er ikke riktig. Dette var et forslag fra Stoltenberg-utvalget, som vi har valgt å ikke følge. Vi er opptatt av at de som trenger særskilt tilrettelegging, skal få hjelp av ansatte med god kompetanse. Det er bruken av assistenter uten relevant kompetanse i barnas pedagogiske tilbud jeg er opptatt av å få ned. Barn og elever kan fortsatt ha assistenter som hjelper dem i hverdagen, men det pedagogiske tilbudet skal først og fremst gis av pedagoger.

Vi mener at dagens regelverk i hovedsak er godt på dette området, men regelverket blir ikke alltid praktisert slik det skal. Derfor vil vi gjøre kravet tydeligere og stramme inn praksisen for bruk av ukvalifiserte assistenter. Dette står ikke i motsetning til andre ansatte som jobber rundt barna. Vi er opptatt av å styrke hele laget rundt barna og elevene. I mange kommuner samarbeides det godt på tvers av helse- og skolesektoren og andre sektorer. Samtidig vet vi at for mange barn og unge ikke får den hjelpen de trenger. Derfor vurderer vi lovendringer for å sikre at tjenestetilbudet er helhetlig og koordinert. Dette arbeidet er vi godt i gang med. Det må være tydelig hvem som skal koordinere tiltakene når barn trenger hjelp fra flere instanser. Det skal vi sørge for at blir godt kjent i tjenestene. Vi skal også sette i gang et varig kompetanseløft på det spesialpedagogiske feltet i kommuner og fylkeskommuner, rettet særlig mot ansatte i barnehager og skoler og PP-tjenesten. Dette gjør vi for å gjøre dagens regelverk klarere og gi alle barn den oppfølgingen de trenger.                                                      Saken er hentet fra Handikapnytt.no

Postet av Birgitte Falck-Jørgensen, 25. november2019