Nyheter og aktuelt

---

Stadig mer av kommunikasjonen mellom oss mennesker foregår med skjerm og tastatur. Næringsliv, offentlig virksomheter og organisasjoner mener de får store  gevinster og at digitalisering er ensbetydende med digitalisering. Det samme gjelder stat og kommune. Velferdsetatens viktigste etat, NAV er i ferd med å digitalisere over det hele. På den måten slipper mennesker å snakke sammen eller møtes, skriver Handikapnytts redaktør Ivar Kvistumpå lederplass i magasinet Handikapnytt nr. 02/18.

Slik skal offentlige budsjetter spare store summer som ellers ville  gått ti tidkrevende møter og telefonsamtaler. Vi skal ikke tilbake til  de gamle trygdekontorene  med stempelpute, blåpapir og  uendelige rekker av stålgrå arkivskap. Men samtidig må  vi huske at noen risikerer å tape på den digitale omstillingen. Nylig skrev Handikapnytt at ganske mange mennesker i dette samfunnet ikke behersker de digitale verktøyene eller språket som skal til for å få skjermen til å lystre. Det kan handle om alder, om intersse, eller evner, om språklige og kognitive forutsetninger. Det kan også handle om at du ikke har råd til å kjøpe utstyret som skal til for å delta. Fortsatt er det også slik at den digitale verdenen setter opp funksjonshemmende barrierer som stenger mennesker ute. Digitale fortauskanter om du vil. Uansett hva grunnen kan være kan man lett tro at den såkalte «digitale kompetansen» i mange tilfeller er mest fraværende der behovet for velferdstjenester er størst.

 De fleste som leser Handikapnytt er trygge digitale brukere. Men faren er likevel til stede for at noen ikke får tilgang til de tjenestene de har rett til. Likevel påstår NAV at ressurser som  frigjøres ved at folk flest ordner seg selv på nettet, kan  brukes til å yte bedre hjelp til dem som trenge det mest. Det er sørgelig at noen gir opp og forsvinner stille ut, uten å få den hjelpen de trenger. for selv om NAV og andre velfersaktører virkelig skulle klare å fange opp oåå absolutt alle i det digitale  nettet, gjenstår fortsatt en stor  bekymring hos meg, sier Ivar Kvistum til Handikapnytt. Mange av dem som Navs medarbeidere er satt til å vurder, lever selv liv med helt andre forutsetninger enn de fleste saksbehandler. en saksbehandler i Nav er for det første fast ansatt i full trygg stilling med pene karrieremuligheter i staten. Hva skjer med saksbehandleres innnsikt,  forståelse og holdninger dersom de ikke lenge r møter dem de er til for, ansikt til ansikt? Vil  enkeltmenneske i enda større grad forsvinnetil fordel for «brukere» og deretter statistikk?

Les hele saken på handikapnytt.no:

Når alt er digitalt

Vi lever i en tid der stadig mer av kommunikasjonen mellom oss mennesker foregår med skjerm og tastatur. Næringsliv, organisasjoner og offentlig virksomhet ser store effektivitetsgevinster i digitalisering. Banker, forsikringsselskaper og flyselskaper legger opp til mest mulig selvbetjening på nett. Det samme gjør staten og kommunene.

Publisert av Birgitte Falck-Jørgensen

På Frogner i Oslo ligger Mariahuset. Det er et økumenisk og likeverdig bofellesskap. I dette huset bor fire voksne kvinner hvorav tre av de er utviklingshemmet. -Hele huset hviler på en gudegitt likeverdighetstanke,. Det viktigste for oss er nestekjærligheten, menneskeverdet, fred og forsoning, sier husets ansvarlige Bodil Sødal (64). Hun var med i oppstarten av bofellesskapet i 1975.

Bortsett fra de faste beboerne i Mariahuset, Synnøve (51), Laila (52) og Suzanne (49) og husets ansvarlige Bodil (64) er alle velkommen. En gang i uka kommer et tyvetalls andre voksne med og uten såkalte hemninger, til de økumeniske messene. Et åpent hus . Denne messen er en slags blanding av en katolsk og en protestantisk gudstjeneste.

– Hele huset hviler på en gudegitt likeverdighetstanke. Det viktigste for oss er nestekjærligheten, menneskeverdet, fred og forsoning. Måten Mariahuset drives på er inspirert av en Fransk filosofi og trosretning, hvor mennesker med og uten synlige utviklingshemninger bor sammen. Det var da den katolske filosofen  Jaen Vanier flyttet sammen med vennene sine Phillipe og Raphael, to menn med utviklingshemming som ønsket å leve sammen, at en annerledes botradisjon ble til. Det ble en kombinasjon av klosterliv og et sosialt bofellesskap.

– Ordets makt kan bli så stor. I Mariahuset søker vi i stedet etter mysteriet og undringen. Det som gjør at vi ka se det vakre  i hvert enkelt menneskes ansikt, uavhengig om vi ve er såkalt utviklingshemmede, eller ikke siesr Bodil.

De fastboende i fellesskapet har sine soverom i andre etasje.  I første etasje er det flere stuer av ulik størrelse. Med tepper på veggene og vever i hver en krok ser det mest ut som et husflidshus. En av stuene er en musikkavdeling med et trøorgel og flere hyllemeter md CDer. Når det danses her spilles ofte latinamerikansk eller jødisk  musikk som er blant Laila og Synnøves favoritter. Synøve forteller at hun vil danse ved hjelp av tegnspråk. -Synnøve er en stor gave til fellesskapet. Mennesker med så store behov, blir døråpnere for andre, ved at de viser oss hvor stort et menneske kan være i sin sårbarhet, sier Bodil. Beboerne i Mariahuset går mye turer, både i Oslo og på hytta som de eier i Homborgsund. De ønsker å ta var på kroppene sine og prøver å leve økologisk. Kostholdet har med forvaltning og fordeling av jordas ressurser å gjøre.

– Vi tilhører alle vår vakre og sårbare jord, og her et ansvar å bære. Våre verdier kan være en motstemme  til overforbruket  i samfunnet, sier Bodil.