Drømmen til Mohammad er å stå på egne bein

Mohammad (21) amputerte begge beina for å lære å gå med proteser. Nå kan en umulig drøm bli virkelig for den unge mannen på Toten. Så lenge han kan huske har Mohammad drømt om dette: Å kunne reise seg opp. Stå på egne bein. Han drømmer om å kunne gå bortover gata, rak i ryggen og med blikket retta framover. Nå kan det skje, om bare han tar tia til hjelp.

Mohammad ble operert fire måneder gammel. Legene fjernet brokket, men beskjeden de unge foreldrene får fra sykehuset, er at faren for å utvikle «vannhode» langt fra er over. I alle fall kommer gutten aldri til å kunne gå. Årene blir borte i jobb på kebabrestauranten moren, Sawsan og faren, Haisam driver sammen. Nye barn kommer til, mens Sawsan hver dag måler omkretsen på hodet til eldstegutten. Det blir ikke større enn det skal være. Men beina funkar ikke. Naboane ser rart på dem. Det blir hvisket og tisket om hvorfor de har satt et slikt barn til verden? Sju år gammel blir Mohammad sendt på butikken siden Sawsan som kvinne ikke kan gå alene uten anstand. Dessuten må hun jobbe. Mohammad kryper gjennom gatene, tar posen i munnen på hjemturen. Folk ler av han. Den vesle gutten som gjør så godt han kan. Mange sier det rett ut til moren. Fortell Sawsan at slikt kan en jo oppdage alt i mors liv. Hvorfor fjernet hun ikke bare fosteret da hun kunne? Så hun kunne sluppet skammen? – Men det er jo haram (Ikke tillatt ifølge islamsk moral), sier Sawsan stille i dag, mens hun rister på hodet av dobbeltmoralen i samfunnet hun en gang var en del av. – En stor synd, dessutan visste jeg ikke at det var noe galt med Mohammad mens jeg bar han fram. Uansett ville eg jo ha han samme hvordan han var, sier hun til NRK Hedmark og Oppland. 

Sommeren 2012 står opprørsstyrkene like utanfor Damaskus. I flere måneder har borgerkrigen som truer med å rive hele landet fra hverandre rast i Syria. Nå kryper krigen inn i hovedstaden, og inn i hodene til de som bor der. Mohammad er 14 år gammal. I tre uker fra den 12. juli sloss syrer mot syrer rundt og inne i byen i det som senere er blitt kalt slaget om Damaskus. Mohammad kommer seg ikke ut av huset lenger. Det er for farlig. Den elektriske firhjulingen faren kjøpte for at han skulle komme seg på skolen, funker heller ikke lenger. Strømmen er borte, og gatene er fulle av nedraste bygninger.

 Mohammad holder seg inne i huset. Kryper mellom rommene slik han alltid har gjort. Hendene er fremdeles beina hans når avstandane er små. Han prøver å lese, holde skolearbeidet ved like, ikke gi etter for alle tankane som melder seg om natta. Stadig er det drønn fra granater, og høye smell fra snikskytterne ingen ser, men alle frykter. Faren Haisam sier de må reise. Han frykter for livet til barneflokken som nå teller tre gutter og fire jenter. Mest av alt frykter han for eldstesønnen Mohammad, gutten som ikke kan gå. Hva skal det bli til med han? Hvordan skal han klare seg om de brått må løpe for livet? De må komme seg unna før det er for seint! 

Det er blitt januar 2019 når Mohammad reiser seg opp i stående for første gang. Han er på Landåsen rehabiliteringssenter et par mil utanfor Gjøvik, og de nye protesene presser mot stumpene der såret etter amputasjonen har grodd som det skal. Han står mellom skrankene, hendene grip så hardt de bare kan, mens han sakte heiser seg opp i stående. Han slipper ikke taket, tør ikke det. Men for aller første gang i livet står han på egne bein.

Hele artikkelen kan du lese i linken under:

Ein umogleg draum kan no bli verkeleg

Så lenge han kan hugse har Mohammad drøymt om dette: Å kunne reise seg opp. Stå på eigne bein. Han drøymer om å kunne gå bortover gata, rak i ryggen og med blikket retta framover. No kan det skje, om berre han tar tida til hjelp.

Postet av Birgitte Falck- Jørgensen, 29. april 2019

Levert av Ascentia AS