Døren er høy, men tilgjengeligheten dårlig

Anna-Maja Helgesdotter Andersen deltar ofte på gudstjenester og er engasjert i kirkens frivillige arbeid. Hun møter utfordringer i nesten alle  kirker hun oppsøker. Handikapnytt tok henne med til Domkirken i Oslo for å teste tilgjengeligheten. Handikapnytts konklusjon var: Størst av alt er utilgjengeligheten

En må bestige tre store trappetrinn for å komme til inngangsportalen som stort sett står åpen for alle. Innenfor , i våpenhuset finns det enda flere trapper som må forseres. De blir henvist til Kapellinngangen sssssom hverken er åpen eller lett å komme igjennom. Her må man ringe på en klokke før døren kun lar seg åpne fra innsiden.  Anna -Maja  har full førlighet og masse muskler i armene, og den letteste rullestolen på markedet. Foran på stolen har hun dessuten et freewheel, et ekstra hjul som gjør vanlig bruk atskillig mer stødig. Med overkroppen mestrer hun å smette  inn den tunge døra inn til selve kirkerommet.

Tenk på dem med tung stol eller dårlig muskelkraft, eller på dem som ikke kan bruke armene i det hele tatt. De blir helt avhengige av andres hjelp, sier Anna-Maja til Handikapnytt. Det er flere hinder i den tilrettelagte løypa: Kapellinngangen i Oslo domkirke har en svært tung dør som kun åpnes automatisk fra innsiden. Anna-Maja Helgesdotter Andersen bruker tid og styrke på å lirke seg inn. Det hjelper når hun tar av ekstrahjulet på stolen. 35-åringen har vært kirkegjenger hele livet. Hun har vært aktiv i KFUK/KFUMs barnegospel som deltaker og dirigent. Hun har også vært speiderleder og forsanger, synger i kor og er jobber som  frivillig i Oslo Bymisjon. Inntil for 3 år siden  var hun gående. Diagnosen hydrocephalus, vannhode som det betegnes på norsk, har medført utallige operasjoner fra hun var liten.

Men en operasjon i januar 2016 gikk galt. Da hun våknet, var hun lam fra livet og ned. – Jeg var ganske deppa en stund. Men så tenkte jeg: Jeg har vært så heldig opp gjennom. Jeg har reist og opplevd masse, jeg har gått og gått – jeg er en fjellgeit! Jeg har fått lov til å være over alt og deltatt på så mangt. Og jeg kan fortsatt snakke og tenke. Anne-Maja Helgesdotter Andersen opplever det kristne fellesskapet like inkluderende som før hun ble rullestolbruker. Men kirkebygningene skaper stengsler. I det kristne fellesskapet, på det personlige plan, merker Anna-Maja lite forskjell fra hun var gående. Hun opplever en like stor respekt fra prester og andre i menighetene hun oppsøker, og at det ikke er noe forskjell på hvordan de ser på henne som menneske. Men veien inn til mange kristne fellesskap, og manglende tilrettelegging når hun er innenfor dørene, utfordrer og vekker vonde følelser. – Det er følelsen av å bli utestengt og utelatt som er vond. Ekstra sårt blir det når det gjelder noe så privat og grunnleggende som troen og trosutøvelsen. Det som betyr aller mest for veldig mange, sier hun.

Størst av alt er utilgjengeligheten

Hun deltar ofte på gudstjenester og er engasjert i kirkens frivillige arbeid. Men Anna-Maja Helgesdotter Andersen møter utfordringer i nesten alle kirker hun oppsøker. Handikapnytt tok henne med for å teste tilgjengeligheten i tre av dem.

Publisert av Birgitte Falck-Jørgensen