Måned: februar 2019

For noen uker siden kunne Dagbladet fortelle om utviklingshemmede  Vegard Kile, 55 som i januar  fikk begjæring om utkastelse fra  omsorgsboligen sin på Rustadgrenda i Oslo. Dette var som en følge av at kommunen hadde bestemt seg for å øke husleia fra 8 000 til 13 000 kroner i   måneden. Nå kan Vegard og andre i hans situasjon juble en stund. Etter at byråden har bestemt seg for å skru tilbake leieprisene ut året. Kommunen vil også endre rutiner for å sikre en bedre dialog  med brukere og pårørende i tilsvarende saker.

Etter dette har det vært store diskusjoner om kommunens ordning for prissetting av omsorgsboliger. Flere har tatt til orde for at byrådet skal rydde opp, blant andre Fabian Stang, som tilbød seg å betale mellomlegget fra egen lomme dersom kommunen ikke ordner opp umiddelbart. Nå har byråden besluttet å fryse dagens ordning ut året. – Vi politikere er valgt for å agere når innbyggerne opplever å bli behandlet urettferdig. Det har vi valgt å gjøre i denne saken. De som bor i omsorgsboliger skal kunne leve gode liv, uten å bekymre seg for om de har råd eller ikke til å betale husleia, sier byråd for eldre, helse og arbeid i Oslo kommune, Tone Tellevik Dahl (Ap).

Den opprinnelige prisøkningen skyldtes at kommunen har operert med såkalt gjengs leie, som betyr at kommunale boliger skal prissettes etter gjennomsnittlig markedspris. Det har ført til at kvadratmeterprisen på kommunale boliger har økt betraktelig flere steder, etter hvert som flere boliger har blitt regulert. Fra 2006 hadde det vært en unntaksbestemmelse for subsidiering av leie for blant annet omsorgsboliger for utviklingshemmede, men denne ble opphevet i 2016. 

Byråd Tone Tellevik Dahl har bestemt at Oslo kommune skal fryse innføringen av gjengs leie for omsorgsboliger.  Hun sier  at alle som har fått økt husleia som tidligere var omfattet av unntaksbestemmelsen vil få denne nedjustert til opprinnelig nivå, med umiddelbar virkning. De vil også få tilbakebetalt differansen de har betalt mellom subsidiert og gjengs leie helt tilbake til 2016.

Truet med å kaste ut Vegard. Nå snur kommunen

Vi politikere er valgt for å agere når innbyggerne opplever å bli behandlet urettferdig. Det har vi valgt å gjøre i denne saken. De som bor i omsorgsboliger skal kunne leve gode liv, uten å bekymre seg for om de har råd eller ikke til å betale husleia, sier byråd for eldre, helse og arbeid i Oslo kommune, Tone Tellevik Dahl (Ap).

Publisert av Birgitte Falck-Jørgensen

Emneord: , ,

Digital diskriminering

Digitaliseringsminister Nikolai Astrups jobb nummer én bør være å sørge for at dataverktøy ikke hindrer funksjonshemmede i å ta utdanning og jobbe. For nå diskrimineres vi stadig mer. Utviklere av digitale løsninger for arbeids- og utdanningssektoren lager ekskluderende systemer som må forbys. Jeg er født blind, og god teknologi har gitt meg mange valgmuligheter. Nå ser jeg en skremmende utvikling som må fram i lyset.

Jeg er utdannet sosionom med videreutdanning som familieterapeut. I mer enn 25 år har jeg jobbet innen feltet rehabilitering for personer med kronisk sykdom eller funksjonsnedsettelse. Selv om jeg ikke kan se, har jeg gode hjelpemidler som gjør at jeg kan delta aktivt i arbeidslivet, studere, følge opp ungene mine og engasjere meg i samfunnet. Nå møter jeg teknologiske snublesteiner som har fått en snikende og ufyselig vokseevne.

Mange av de oppgavene jeg kunne utføre for 20 år siden må jeg nå ha hjelp til, det vil jeg ikke godta! Eksempelvis gjelder dette bruk av saksbehandlingsverktøy, betjening av et medlemsregister og en fullverdig bruk av felles dokumentarkiv og andre flerbruksplattformer. Banale oppgaver som før lot seg løse er nå satt inn i et tåkelagt landskap med høye gjerder, sorte hull og skarpe torner. Samfunnets barrierer er mer enn trappetrinn og trange dører. De består også av digitale løsninger som ikke viser knapper, menyer, tekstbokser, overskrifter, lenker og andre elementer på en lesbar og god måte for alle. Nav, med sitt mål om å få flere i arbeid, direktorater og departementer, hvor arbeidsstaben bør representere bredden i befolkningen, brukerorganisasjoner, som krever nedbygging av diskriminerende barrierer, skoleverket – alle bruker i dag digitale løsninger som i ulik grad ekskluderer mange mennesker. Jeg vil nå fortelle litt av min egen historie: I 16 år var jeg ansatt i Norges Handikapforbund (NHF). Da jeg begynte i organisasjonen ønsket alle dataprogram meg velkommen. Jeg kunne utføre saksbehandling, registrere opplysninger, søke opp dokumenter osv. Etter noen år skulle det investeres i en helt ny dataplattform. Selvsagt påpekte jeg betydningen av å velge et produkt som var universelt utformet. Leverandøren prediket at dette selvfølgelig var ivaretatt. Men hvilken kunnskap hadde de om dette? Hva ble skrevet i kontrakten? Dette var starten på en niårig kamp som ikke endte bra. NHF leide inn ekspertise på feltet universell utforming, dessverre altfor sent i prosessen. Mange versjoner ble testet. Lovnader ble gitt fra både den ene og den andre. En gigantisk bunke med korrespondanse ble skapt og en rekke møter ble gjennomført. Midt i dette rotete bildet opplevde jeg at færre og færre oppgaver lot seg løse av «sånne som meg» uten hjelp.

I mer enn et halvt år kunne jeg nesten ikke gjøre noen ting på jobb. Ingen verktøy fungerte, ikke engang tekstbehandling og e-posthåndtering. Jeg har faktisk kapasitet til å forstå hvordan en adresse registreres, hvordan jeg søker informasjon, skriver et journalnotat og sender en e-post. Men når jeg ikke kan «se» eksempelvis en knapp, den kunstige talen finner den ikke, eller jeg ikke får info om hvor et felt står, det er som om du som ser sitter foran en blank skjerm Hvordan skal jeg da utnytte denne forståelsen? Jeg kjente på fristelsen til å be min lege om en sykemelding i denne perioden. Men jeg var jo ikke syk, det var løsningene som var funksjonshemmende! Med en fantastisk støtte fra nære kollegaer fikk jeg trass nok til å gå på jobb. Disse historiene er det mange som er tause om. Vi har i utgangspunktet store utfordringer når det gjelder å hevde oss på arbeidsmarkedet.

Kunnskaps mangel er ofte et faktum. Men hva vil skje hvis denne utviklingen får fortsette? For litt over et år siden sa jeg opp en hundre prosent fast stilling. Problemene jeg har beskrevet her var en tungtveiende årsak. Som funksjonshemmet burde jeg vel være fornøyd med at jeg hadde en fast jobb, men jeg opplevde at jeg ikke fikk bruke ressursene mine på en god nok måte. Teknologiens barrierer hindret meg i det. Nå jobber jeg for meg selv, og heldigvis får jeg oppdrag. Men om en stund, når masteroppgaven er ferdig, skal jeg igjen ut for å søke fast jobb. Hva venter meg da? Skal jeg fortelle arbeidsgiver at jeg ikke ser? Hvilke dataløsninger bruker arbeidsstedet, skal jeg spørre om det? Og hvis jeg ikke gjør det, hvilken kamp risikerer jeg å møte? Hvor er politikere som kjører en målrettet og treffsikker arbeidslinje? Når skal storprodusenter av digitale verktøy forstå at funksjonshemmede er en viktig kundegruppe? Vi er mange personer med nedsatt funksjonsevne som kan og vil være aktive samfunnsborgere. Men da må politikere og produsenter skjønne betydningen av at digitale verktøy må utformes universelt. Jeg er overbevist om at gode digitale løsninger kan lages for alle. Men produksjon og distribusjon må reguleres av et entydig lovverk med aktive sanksjonsmuligheter ved eventuelle overtredelser. Slik fungerer det når det gjelder andre nettløsninger, som da SAS risikerte å få store dagbøter hvis de ikke la til rette sin billettbestilling innen fristen. Det haster med å få på plass et tilsvarende regelverk for verktøy som brukes til utdanning og arbeid. Er det håp om at en digitaliseringsminister tar tak i dette? Har vi råd til å miste flere tusen kompetente arbeidstakere i tiden som kommer?

«Jeg var ikke syk, det var de digitale løsningene som var funksjonshemmet»

Digitaliseringsminister Nikolai Astrups jobb nummer én bør være å sørge for at dataverktøy ikke hindrer funksjonshemmede i å ta utdanning og jobbe. For nå diskrimineres vi stadig mer. Utviklere av digitale løsninger for arbeids- og utdanningssektoren lager ekskluderende systemer som må forbys. Jeg er født blind, og god teknologi har gitt meg mange valgmuligheter.

Postet av Birgitte Falck-Jørgensen

Noen politiske partier forsøker å skape inntrykk av at de er alene om å legge forholdene til rette for et varmere og inkluderende samfunn. Sånn er det ikke, for det er typisk norsk å ta godt vare på de som av ulike grunner sliter eller faller utenfor. Regjeringsplattformen vil gjøre Norge til et varmere samfunn – også for funksjonshemmede, mener Erlend Larsen, Stortingsrepresentant for Vestfold Høyre i et innlegg i Tønsbergs Blad.

«Regjeringen vil gjennomføre en likeverdsreform for å gjøre det enklere for familier som har barn med spesielle behov. Vi vil sikre like muligheter til personlig utvikling, deltakelse og livsutfoldelse for alle», sa statsministeren i regjeringserklæringen. Dette er ord for et varmere samfunn! Og hun fortsatte: «Vi skal forbedre BPA-ordningen og øke antallet varig tilrettelagte arbeidsplasser for å sørge for at enda flere får mulighet til å bli inkludert i arbeidslivet og i samfunnslivet for øvrig.»

Det er denne regjeringen som rettighetsfestet brukerstyrt personlige assistanse, også kalt BPA. Rettighetsfestingen kom i 2015, og med den fulgte det med mer enn 500 millioner kroner i økte midler til kommunene. Brukerstyrt personlig assistanse skal gi funksjonshemmede likestilte muligheter for å delta på skolen, i arbeid og i fritidsaktiviteter. Assistenten skal løse de oppgavene den funksjonshemmede ikke klarer å gjøre selv. Jeg får stadig henvendelser fra funksjonshemmede som er frustrerte over at kommunen de bor i ikke tilbyr tilfredsstillende BPA-tjenester. Det kan også se ut til at enkelte kommuner ikke klarer å skille syke fra funksjonshemmede. En funksjonshemmet er ikke syk. Da skal de heller ikke ha hjemmetjenester, men brukerstyrte personlige assistenter!

 I et skriv fra departementet til kommunene står det at BPA skal inkludere praktisk bistand til nødvendig rengjøring og annen hjelp til alle dagliglivets praktiske gjøremål. Men det er ikke alle kommuner som praktiserer dette så nøye. Et blindt ektepar kontaktet meg nylig. De er frustrerte, for kommunen de bor i nekter dem assistanse til dagliglivets praktiske gjøremål. Ekteparet må pent klippe plen og vaske vinduene selv. Kan du se for deg et blindt ektepar klippe plen og vaske vinduene? Jeg synes det er svært beklagelig at enkelte kommuner ikke følger opp intensjonen med BPA. Det har ført til at regjeringen i plattformen enda tydeligere sier at BPA er et likestillingsverktøy og ikke en helseordning. I dag er det kun funksjonshemmede under 67 år som har rett på personlige assistenter. I regjeringsplattformen står det at denne aldersgrensen skal fjernes. Regjeringen har lovet at det kommer en offentlig utredning (NOU) om kort tid. Den ser jeg frem til, for det er på tide å klargjøre tilbudet til funksjonshemmede. De fortjener bedre tilbud enn mange kommuner gir dem, for BPA-ordningen er ikke en helsetjeneste, men et frigjøringsverktøy. En styrking av BPA vil være med på å gjøre Norge til et varmere samfunn, og det vil hindre at en sårbar gruppe faller utenfor.   

Les hele saken:

Et varmere samfunn – også for funksjonshemmede

Meninger Enkelte partier forsøker å skape inntrykk av at de har monopol på et varmt og inkluderende samfunn. Sånn er det ikke, for det er typisk norsk å ta godt vare på de som av ulike grunner sliter eller faller utenfor. Regjeringsplattformen vil gjøre Norge til et varmere samfunn – også for funksjonshemmede.

Publisert av Birgitte Falck-Jørgensen

Emneord:

I perioden 16-24. februar har det blitt arrangert para-VM i nordiske grener i den canadiske byen Prince George, som ligger et stykke nord for OL-byen Vancouver. Herfra kunne 18-årige Vilde Nilsen reise hjem med hele 4 gull og én bronsemedalje – en skikkelig storfangst, der altså! 

– Det er over all forventning. Jeg hadde som mål å ta en medalje, så at jeg klarte å ta fire gull er helt utrolig, sier Vilde til NRK. Tromsøværingen tok gull på langdistansen, åpen langrennsstafett, stående sprint og mellomdistansen, i tillegg til bronse på mix-stafetten i skiskyting. Noe som gjør treneren hennes, Magnus Evenby, stolt: – Hun vokste opp med en drøm om å bli som Marit Bjørgen. Grunnet denne sykdommen hun har har det aldri blitt sånn. Men hun fant en ny mulighet her, og jeg kan ikke si annet en at hun er godt på vei, sier Evenby.

Sykdommen Evenby sikter til er lokalisert sklerodermi, som rammer tre av en million barn hvert år. Den angriper huden og vevet som ligger under den, og gjør at veksten blir forstyrret. I Vildes tilfelle rammet sykdommen det venstre benet. Likevel lar hun ikke seg stoppe av sykdommen, og under Paralympics i Pyeongchang i fjor tok Vilde sølv på klassisk stående, hvilket ble hennes internasjonale gjennombrudd. Og det kommer mer, for i 2021 er det klart for para-VM på Lillehammer og Hafjell. – Det er utrolig stort å kunne representere Norge i Norge. Det blir veldig kult når de kommer og heier på hjemmebane. Det er motivasjon til å jobbe videre de neste årene, sier Vilde.

Les hele saken: https://www.nrk.no/sport/vilde-18-ble-vm-dronning-1.14445355

Publisert av: Anders Teslo

Tidligere har vi i Empo TV skrevet om 15-årige Andreas Eikin, som ønsker at fartsgrensen for motoriserte rullestoler skal settes opp fra 10 til 15 km/t. Nå får han støtte fra både barne- og familieministeren og samferdselsministeren, hvorav sistnevnte har varslet at regjeringen kommer til å sende forslaget ut på høring.

-Jeg ønsker at fartsgrensen skal bli satt opp, og forstår godt Andreas’ argumenter, sier barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) til NRK. Hans kollega, samferdselsminister Jon Georg Dale, varslet mandag at regjeringen kommer til å sende forslaget ut på høring. Andreas ble veldig glad da han fikk vite at regjeringen nå vil se på saken. – Det vil bety ganske mye. Det betyr at jeg kan komme meg til byen, og lettere holde følge med venner hvis de sykler, så de ikke stikker helt fra meg.

Regjeringen skal nå se på hvilke erfaringer man har i Sverige og Danmark, som begge har 15 km.-fartsgrense for rullestoler. I en epost fra den danske Færdselsstyrelsen. som er en gren av det danske samferdselsdepartementet, blir det bekreftet at en rullestol regnes som en sykkel når den kjører imellom 6 og 15 km i timen, noe som medfører at den ikke kan kjøre på fortau. Dagens norske regelverk er slik at en rullestolbruker betegnes som gående, og kan derfor ikke kjøre fortere enn 10 km/t.

Les hele saken:

Åpner for å heve fartsgrensen for rullestoler

Jeg ønsker at fartsgrensen skal bli satt opp, og forstår godt Andreas’ argumenter, sier Kjell Ingolf Ropstad (KrF) til NRK. Onsdag fortalte NRK om Andreas Eikin (15) fra Arendal, som vil sette opp fartsgrensa på rullestoler fra ti til femten kilometer i timen. Han er helt avhengig av rullestol på grunn av en muskelsykdom.

Publisert av Anders Teslo

Da Casper ble født, trodde foreldene hans, Marie Werenfels og Jan Sverre Bauge, at de skulle få en frisk og rask sønn. Det skulle vise seg å bli annerledes enn de trodde, 

og skylden ligger hos sykehuset.

– Han ble født frisk. Så oppdaget vi byller på baken hans, sier Marie, og forteller om de første dagene med Casper. Datoen er 24. mai 2013, og det er på denne dagen at han kommer til verden på Haugesund sykehus. Både mor og far gleder seg, og de håper at dette er starten på en ny tid. Og det skal det bli, men ikke slik de håpet.

Tilbake til den dagen Marie oppdager byllene: Hun gir beskjed til sykehuset om at de bør undersøke Casper, noe som blir gjort. Prøvene som blir tatt viser at han er frisk. Men det skal ikke gå lang tid før det kommer flere byller. På sykehuset tas det nye prøver, og på ny får Marie og Jan Sverre vite at alt står bra til med Casper.

I ettertid skal foreldrene oppdage at sykehuset ikke tok de nye byllene alvorlig. Legen som undersøkt Casper hadde tatt prøver av de opprinnelige byllene, ikke de som var kommet i etterkant. Nå begynner Casper å bli dårlig, men foreldrene sliter med å nå fram med deres syn. Marit har nemlig Aspergers syndrom, mens Jan Sverre er bipolar. Diagnosene gjør at sykehuset ikke tror på deres forklaringer, og når Casper først får behandling, er det for sent. Når han blir undersøkt på Haukeland 7. juli blir Marie fortalt at Casper kun har 5 prosent hjerneaktivitet, noe som betyr at han vil komme til å være multihandikappet for resten av livet.

Les hele saken: https://www.nrk.no/rogaland/xl/skadet-for-livet-1.14386093

Publisert av: Anders Teslo


  • 1
  • 2